Weed Fishing

Av Andy Little
Fritt oversatt til norsk av Trym Enger

Min yngste sønn, David og jeg hadde nå nylig noen dager ved et litt karpe vann i Frankrike.
Med engang vi kom dit og fikk se vannet for første gang skjønte vi med engang at dette ikke var et enkelt vann og at jobbing for å få fisk var påkrevd.
Vannsikten var relativt klart vann, men det var mengder av sjøgress. Eieren av vannet hadde fortalt oss at det var en god stamme med 20 og 30lbs fisk og noen få 40lbs., og at det tidligere er det blitt brukt ganske mye Fishmeal boilies og ørret pellets i dette vannet.

En enkel fremgangsmåte ville være å fylle opp PVA poser og lobbe dette med rigg og alt ut i sjøgress-jungelen, men både sønnen min og jeg mente at en større fôringskampanje slik at vi fikk en seng av agn ned til karpene ville øke våre sjanser. Så med taktikken klar begynte jeg å skyte ut mengder med pellets til noen av de få åpne plassene mellom alt sjøgresset. Disse plassene var ikke større enn et par meter i diameter, men godt innenfor skytedistanse.

Det tok ikke lang tid før vi begge klarte å lure til oss karper mellom 20 og 30lbs. Karpene søkte seg raskt frem til fôringskampanjene våre og vi kunne lett se 5-6 fisk som koste seg med gratis mat på en av de mer oversiktlige plassene vi hadde fôret opp. Problemet for oss ble at karpene brukte tid på å lete frem den delen av gratis maten som havnet i sjøgresset. Selv om jeg klarte å treffe ganske relativt nøyaktig, var det helt klart noen pellets som skjenet ut fra mengden under skyting. Disse landet da blant sjøgresset som var så tett at flere av disse igjen aldri nådde ned til bunnen. Vi ble sittende å prate om mulige løsninger på dette problemet utover kvelden. Det første vi kom på var å fylle PVA poser med gratis mat og et par steiner for å sørge for at dette kom ned på bunnen. Dette virket som en god idé helt til vi fant ut hvor tidskrevende jobb det var.
Under neste brainstorming kom vi frem til at spodding var løsning, noe som viste seg å være den naturlige og opplagte løsningen. Nok en episode der man ser ikke skogen for trær...
De fleste fiskere, meg selv inkludert, bruker først spodding når det ønskede området for fôring ligger utenfor skytedistanse eller når det er partikkel agn som skal brukes. Siden vi fisket på max 60 meter avstand hadde ikke spodding vært i mine tanker.
 
Neste morgen kom og spoddingen startet. Det var på dette tidspunkt at jeg oppdaget at mine kaste egenskaper kanskje ikke var så gode som det jeg hele tiden hadde trodd de var, selv om jeg prøvde å skylde på at åpningene i sjøgresset hadde krympet i løpet av natten. Det å treffe en åpning i sjøgresset som er på en drøy meter i diameter når man står 60 meter unna hver gang man kaster er faktisk ikke så enkelt som man kanskje innbiller seg. Resultatet ble nok en gang masse fôr i sjøgresset, faktisk mer nå enn da jeg brukte sprettert.

Ny brainstorming! Heldigvis hadde jeg med meg en av de nye TB1 Big Spod. Disse er geniale i sin enkelthet da de har en luke i bakkant som låses ned for å unngå at agn faller ut under kastet.
Med litt enkel modifisering fant jeg ut en ny måte å bruke denne spodden på. Ved hjelp av PVA stengte jeg luken i bakkant slik at den ikke åpnet seg ved nedslag i vannet. Dette førte til at jeg kunne kaste forbi ønsket fôrplass, for så å snelle inn til rett posisjon og bare vente til PVA'en var oppløst. Luken åpner seg og resultatet er perfekt fôring hver gang! Det vil si perfekt fôring hver gang vi fikk det til... Et par ganger var jeg litt for rask med å snelle inn og fikk med meg en full lastet spod inn. Vi fikk fort en gørgod plan på hvordan dette skulle unngås. Etter å ha ladet spodden med pellets og boilies dyttet vi inn litt High Risers Foam som fløt opp så fort luken hadde åpnet seg og fôret var ute.
Den beste måten vi fant for å holde luken lukket var å bruke to remser av Network PVA som vi tapet fast til spoden når de lå over luken. En annen fordel ved å bruke High Risers Foam er at mens en av oss drev med fôringen kunne den andre kaste ut en rigg rett på det nylagte fôret ved å bruke Foam'en som en markør. Ved slutten av dag to hadde vi fått rutinen inne på hvordan vi skulle fôre og fangst raten økte dramatisk. Det ble flere ganger som vi kjørte fisk samtidig.
 
Når våre 3 dager var over hadde vi til sammen fått 19 karper på land og kun tre ble som falt av kroken under kjøring. En god del av fangsten var godt over 30lbs, den største på 41lbs 8oz tok David og sikret seg ny personlig rekord med den. For meg var dette en av disse turene hvor vi fikk et problem som vi løste underveis meget tilfredsstillende og meget lett, og jeg har en metode som jeg kommer til å benytte igjen andre steder med mye sjøgress hvor nøyaktig fôring er uhyre viktig. Jeg anbefaler alle å teste dette dersom muligheten er der. At dette også har noe for seg ved vanlig spodding, der man trenger å samle gratis maten på et lite område, er jo også høyst sannsynelig.