Flekkskate i Lygninfjorden?

Av Irvin Kilde, biologistudent ved NTNU, Trondheim.

På bakgrunn av ett eneste funn fra 1987, har flekkskate vært en del norsk marin fiskefauna. Ny kunnskap om morfologi hos skater setter spørsmålstegn til dette funnet – variasjonen innenfor hver art synes å være langt større enn tidligere antatt. Derfor er det grunnlag for å spørre seg om flekkskatefunnet dreier seg om en feilbestemmelse.

En relikt bestand?
Det eneste dokumenterte funnet av flekkskate (Raja montagui) stammer fra Lygninfjorden i Nord-Trøndelag, i 1987. Dette individet ble identifisert av Per Pethon ved Zoologisk museum i Oslo, som er en av Norges fremste innenfor fiskesystematikk. Siden den gang har funnet fått egen prikk på utbredelseskartene i fiskelitteraturen, og få tvilte på troverdigheten til artsbestemmelsen som ble foretatt.


"Den påståtte flekkskata fra 1987. Foto: Villmarkslivs 
rekordarkiv. "



Funnet fra 1987 fikk ny oppmerksomhet, da det i 2002 ble igangsatt et Norsk skateoprosjekt i regi av Dag Altin, Torkild Bakken og Anita Kaltenborn ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Dette tok sikte på å kartlegge en eventuell relikt bestand av flekkskate i Lygnin. Det ble startet innsamling av skater fra det aktuelle området, og artsbestemmelsene ble gjort genetisk ved hjelp av det Italienske skateprosjektet Med_Skate. Resultatet var nedslående; etter tre år med innsamling, lyktes det ikke å treffe på andre skater enn piggskate og kloskate. Omtrent samtidig rapporterte en sportsfisker om ny flekkskatefangst på Lygnin, og to eksemplarer ble innbrakt til Vitenskapsmuseet i Trondheim for identifisering. Det ble konkludert med at dette ikke kunne bevises å være flekkskate på bakgrunn av morfologisk bestemmelse, og det dreide seg med stor sannsynlighet om piggskate. Siden 1987 har den påståtte flekkskata ligget fiksert på formalin på Naturhistorisk museum i Oslo, og tidens tann gjør at det vil være svært vanskelig – og ikke minst dyrt, å skaffe til veie DNA-analyser for eventuelle nye undersøkelser. Derfor må vi på stole på morfologisk bestemmelse også i en stund fremover. Dette kan vise seg svært vanskelig og det et vil stadig være usikkerhetsmomenter knyttet til en slik metode. ”Som følge av det vi etter hvert har lært om morfologien til skater, kommer vi garantert ikke til å identifisere individer fanget hos oss til flekkskate uten at vi har dokumentert dette gjennom DNA-sekvenser”, forteller Torkild Bakken ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Viten til folket
Artsbestemmelse er ikke alltid like lett når man ikke har en DNA-sekvenserer for hånden. Nøkling fører ofte frem, men kan være usikkert når det er snakk om unge og umodne individer av en art; Norges vanligste skate, piggskata (Raja clavata) er kjent for å være svært variabel og er et godt eksempel på dette. Juvenile individer har ofte ikke rukket å utvikle de voksnes karakteristiske ryggmønster, piggstruktur og kroppsform, og kan bli forvekslet med andre juvenile skatearter. Når det gjelder mønsteret på ryggen, er det i tillegg stor morfologisk variasjon på selv voksne individer. Dette er i og for seg kjent, og har vært tilgjengelig i litteraturen i mange år, men Norge har hatt få spesialister på artsbestemmelse av fisk, og derfor har mange eksemplarer blitt offer for feilbestemmelser.


"Flekkskate (Raja montagui) utenfor Irland. Foto: Christine Morrow."


"Piggskate (Raja clavata). Foto: Bernard Picton."





"Kloskate (Amblyraja radiata). Foto: Rudolf Svensen"

I de siste årene har det imidlertid blitt en økende interesse for artsbestemmelse av Norske fisker, som har ledet til ny kompetanse på området. Dette skyldes blant annet at fenomenet artsfiske (hvor man samler på sportsfiskefangede fiskearter), i senere tid har hatt en sterkt økende oppslutning blant sportsfiskere. Dette, sammen med spredningen av kunnskap gjennom diverse internettfora har sørget for at vi i dag står sterkere rustet til artsbestemmelse enn noen gang. Et eksempel er kloskate (Amblyraja radiata), som man grunnet manglende kunnskap har hatt vanskeligheter med å skille fra piggskate. Kloskata skilles hovedsakelig fra piggskata ved at vinkelen på vingene er svært stump, samt at den har en generelt rundere kroppsform. Mønsteret på ryggen er også ulikt piggskatas, og det tyder på at den intraspesifikke variasjonen i ryggmønster er mindre. Det viktigste kjennetegnet er imidlertid at kloskata har radiære ribber ved piggenes basis (derav navnet radiata), mens piggskata har konsentriske ringer. Disse tingene har ikke før de siste to årene blitt gjort kjent hos sportsfiskere, og har tidligere ført til mye hodebry. Et eksempel på dette er sportsfiskerekorden på kloskate, som lenge har vært 7,04 kg. Man kan i dag si med sikkerhet at dette dreier seg om en feilbestemmelse, og har heldigvis blitt strøket fra rekordlistene. Dette er kun på bakgrunn av kunnskap om morfologiske trekk, da Norges mest fullstendige fiskebok; ”Norges Fisker”, blant annet har vist seg å ha en svært ufullendt og til tider feilaktig skatenøkkel. En annen ting er faktafeilene i boken: Det blir blant annet oppgitt at kloskate har en maksvekt på 17 kg, noe som må tolkes som en sannsynlig sammenblanding med den langt større piggskata. I følge verdens ledende internettdatabase for fisk, ”fishbase”, blir den maksimalt 4 kg.

Piggskatas flekker
Piggskata er en art som har vært gjenstand for mye forskning på Europabasis, men her i Norge har den vært svært lite undersøkt. Vilhelm Lund Skilhagen fra Namsos er en ledende figur innen artsfiske i Norge, og har bidratt til å sette fokus på skatene i Namsenfjorden. Bare i 2006 landet han over 60 piggskater fra land fra diverse kaier i Namsos. Det som har overrasket Skilhagen med flere, er den enorme variasjonen mellom individer, selv i samme fjordsystem. Det er først og fremst ryggmønster som er forskjellig; noen individer er helt beige og nesten uten prikker eller sjatteringer, andre har få og store lyse, innrammete flekker, andre igjen har små svarte flekker, og alle mulige overgangsformer mellom disse. I følge litteraturen skal et godt kjennetegn på piggskate være lyse tverrbånd på halen, dette kan den ha, men er absolutt ikke noe krav. Eksemplene er mange, og det er et resultat av for lite kunnskap hos de som i sin tid lagde nøklene. En aktuell utfordring fremover, vil være å dykke ned i gammel og utdatert litteratur og foreta revideringer og omskrivinger (dette gjelder selvsagt ikke bare skater, men også svært mange, forholdsvis vanlige fiskearter). Til et slikt arbeid trengs det ildsjeler med passende fordypningsområder, og det kan ofte vise seg å være en mangelvare. Men med en fortsatt økt fokus på bevaring av biologisk mangfold, vil man se et økende behov for spisskompetanse også på organismegrupper andre enn de med fettfinner og gevir.  







"4 ulike morfer hos piggskate. Foto Vilhelm Lund Skilhagen og Irvin Kilde"

Namsenfjorden - skatemekka
Namsenfjorden står kanskje for landets største tetthet av skater, noe som kommer til syne grunnet aktiviteten til sportsfiskere. Nevnte Skilhagen har på to år fisket over 100 piggskater i fjorden (hvor av de aller fleste er satt ut igjen), og andre sportsfiskere rapporterer også stadig om skatefangster. For å eksemplifisere den enorme tettheten, kan det nevnes at i løpet av to dager på Lygninfjorden i februar i år ble det på sportsfiske tatt 15 piggskater innenfor et areal på 50 x 50 meter. Noen helger etter ble det tatt til sammen 19 piggskater, innenfor nøyaktig samme område (alle blir sluppet ut igjen). Her er det også flere dokumenterte fangster av spisskate, så grunt som 30 meter. Dette er unikt for en art, som vanligvis lever på store dyp, gjerne 300 meter eller mer. Trondheimsfjorden har til sammenligning svært liten tetthet av skater, og garn- og sportsfiskefangster er sjeldne. Namsenfjorden er i det henseende svært unik og et naturlig senter for eventuell videre skateforskning i Norge. Flekkskatefunnet i 1987 kommer man sannsynligvis aldri til å bli 100 % sikker på identiteten til, til det trengs det DNA-baserte bevis som vi i dag ikke innehar. Ut i fra det vi i dag vet om morfologien til skater, dreier dette individet seg med stor sannsynlighet om en piggskate. Dette kan deduseres ut i fra bilde, hvorpå minimalt eller ingenting tyder på flekkskate, derimot er det ganske mye som tyder på piggskate. DNA-analyser er som nevnt det eneste som gir et 100 sikkert svar, men dette er svært ressurskrevende og ikke tilgjengelig for lekmenn. Derfor vil det være komme alle til gode, dersom videre forskning tok sikte på å bedre kunnskapen om sikre morfologiske kjennetegn hos skatearter. På den måten økes sannsynligheten for sikker identifikasjon basert på utseende.

"Tidligere utgitt i ’Biolog’ utg. 3, 2007."