Krokodille
Av
Rudolf Svensen

Det er seint, forbannet seint. Vi har akkurat kommet tilbake fra et nattdykk i Mjøsa, og mens Erling og Åge siger ned i sofaen hos Erik med hver sin øl i neven, står Leif og jeg i mørket på gårdsplassen og hiver på oss dykkeutstyret. Klokken går mot morgen, og når solen igjen stiger over åsene i Brummundalen, skal vi begynne på den lange veien over fjellene tilbake til Stavanger.

Men, Leif og jeg er ikke pingler som trenger å slappe av eller drikke øl. Vi er her for å dykke i Mjøsa, og på tross av nærmere 180 minutters dykking tidligere på dagen, føler vi at Mjøsa ennå har mye å by på.

Vi var i Mjøsa for å samle fiskearter, ingen tvil om det. For å fylle opp UWPhotos slunkne arkiv over norske ferskvannsfisker hadde vi tatt veien østover mot en av Norges mest fiskerike sjøer. Dette var ingen kos, men beinhard jobbing og en knallhard intern konkurranse. Hvem fikk bilder av flest fisk? Erling eller jeg?

Mens vi tusler nedover mot stranden og ”husrevet” til Erik, snakker vi om forrige dykk her. Det var det dykket der jeg fikk en unik mulighet som jeg ikke tok vare på. Jeg brukte ikke hodet som jeg skulle, og når en bare befinner seg på 5 meters dyp er det vanskelig å skylde på dybderusen. Min store tabbe er kort fortalt som følger:
Jeg hadde akkurat forfulgt en liten gjenstridig gjeddefant og glir rolig innover mot grunna da lyset mitt fanger noe svart blankt i en kvast med vannplanter. Istedenfor å begynne å fotografere (som jeg jo burde) svømmer jeg helt bort til fisken som henger der med buken i været å halen opp. Det er en brasme på 2-3 kilo, en fisk jeg aldri har sett tidligere. I min lille hjerne trekker jeg konklusjonen at fisken er død, og at det bare er tull å fotografere den. Leif, som kommer like bak meg ser tydelig at fisken puster, men det gjør altså ikke jeg. Da jeg tar den i halen for å snu den, oppdager jeg at det ikke finnes dødsstivhet i fisken. I et nanosekund tenker jeg at ”Nå har du tabbet deg ut” og så er brasmen borte. Sannsynligvis er brasmene så høye at de tipper rundt når de sover (det er i hvert fall en god teori). Mens jeg småbannende forfølger en abbor finner Leif igjen brasmen, men jeg ser aldri det blinkende lyset hans og århundrets mulighet forsvinner i Mjøsas brune mudder.

Denne tabben skal vi ikke gjøre på dette dykket. Vi svømmer side ved side mot stedet vi så brasma dagen før. Morten har landsmøte der i kveld og hork og abbor er det over alt, men ingen brasme. Jeg har akkurat bestemt meg for å snu, da lyskjeglen min fanger et enormt hode like foran meg. ”KROKODILLE” er den første tanken som fyker gjennom hodet mitt tett fulgt av ”FOTOGRAFERE”. Jeg prøver å roe pulsen mens jeg får kameraet i posisjon. Det er selvfølgelig ikke en krokodille jeg har møtt, men en stor gjedde. Jeg skal ikke drite meg ut med å prøve å tippe størrelsen på den, men den gjør et massivt inntrykk. Siden jeg ligger rett foran den, kjenner jeg et lite stikk av angst når jeg tenker på hvor den vil svømme hvis den stikker av, men jeg har ikke tid til å tenke på det. Mens gjedda studerer meg med sine gule øyne løfter jeg kameraet. Jeg ser den tydelig i søkeren og blunker, da er den borte. Som ved et trylleslag er det bare en liten støvsky igjen der monsteret lå for et øyeblikk siden.

Siden både Leif og jeg begynner å gå tomme for lys, returnerer vi til stranda. Der dukker en harr opp fra mørket og gjør at jeg slår Erling i ”artskrigen”. Det siste nattdykket var likevel ikke helt bortkastet.