 |
||
| Rødknurr | ||
|
Chelidonichthys lucernus (Linnaeus, 1758) |
|
|
Tub gurnard Roter Knurrhahn Fenknot Rød knurhane |
|
|
Finnestråler i 1.
ryggfinne: 8-10 Rødknurren kan minne om vanlig knurr, men kjennetegnes ved de store brystfinnene med blå rand, som når bak gattfinnens forkant. Rødknurren mangler også pigger langs sidelinjen. Fargen er rødlig eller brunrød, undersiden lys. Skjellene er små og sitter dypt i huden. |
|
|
I likhet med
knurren, er rødknurren bunnlevende, noe de frie finnestrålene nederst på
brystfinna vitner om. Disse benyttes til å krype omkring på sand- eller
mudderbunn, fra fjæra og ned til rundt 150 meters dyp. Rødknurr er
imidlertid gode svømmere, og er påtruffet også pelagiske. I munnviken
sitter det små mikroorganismer, som avgir et fluoriserende lys om
natten. Føden består av ulike småfisk (sil, flyndrer, kutlinger) og
krepsdyr (reker, krabber). Leken foregår som regel i mars-oktober, og de
pelagiske eggene klekkes etter noen få døgn. Avgir i likhet med knurr en
buldrende lyd fra svømmeblæra, som høres i det den blir tatt opp av
sjøen av fiskere. |
|
|
Kjøttet er velsmakende og blir i Sør-Europa hyppig benyttet som mat. Sjeldnere hos oss. |
|
|
Sjeldnere fangst enn knurr, men enkelte plasser er den vanlig å få å agn eller sluk. Sportsfiskerekorden er på 1,635 kg fra Sauda i Rogaland. |
|
|
Rødknurr er utbredt i Atlanterhavet fra Vest-Afrika, Middelhavet og til Norge. Langs norskekysten er den vanlig, men ikke tallrik, nord til Troms. Sjeldnere jo lenger nord en kommer.
|
|
|
Synonymnavn Se flere bilder Kilder |
|
|
Familien Triglidae har to arter som er vanlige i norske farvann, fordelt på slektene Chelidonichyts (rødknurr) og Eutrigla (knurr). Rike Animalia – dyreriket |
|
